Beskrive, ikke diktere

To håndverk, og dette valgte det andre

Det finnes to måter å behandle et språk på. Den første sier hvordan man burde skrive: grammatikkens arbeid, korrekturleserens, stilhåndbokens. Det kalles preskriptiv.

Den andre iakttar hvordan det faktisk skrives, uten å rette noen: forkortelsene, tegnsettingen som faller bort, ordene som finnes opp underveis. Det kalles deskriptiv, og det er det språkforskerne gjør.

Begge er nyttige, og ingen av dem er en leir man må melde seg inn i. Men et tastatur er ingen språkvask: det leser ikke manuskriptet ditt, det er med deg i en samtale. Å rette noen mens de snakker, har et annet navn.

Dette tastaturet er altså deskriptivt. Det later ikke som om det vet hva som er riktig. Det lærer det du skriver, og hjelper deg å skrive det raskere.

Hvordan det ser ut i praksis: det foreslår, du bestemmer →

Måten du skriver på har et navn: idiolekten din

Språkforskerne kaller idiolekt den bruken en enkelt person gjør av språket sitt: ordforråd, vendinger, forkortelser, tegnsetting. To personer i samme familie deler ikke den samme.

Slik begynner teksten til denne appen i App Store: vi gjør ikke alle de samme skrivefeilene. En statistisk autokorrektur sikter mot alles midte — og alles midte er ingens idiolekt. Derfor bommer den så ofte nettopp hos deg.

En regel du skriver, sikter bare mot deg. Den kan ikke ta feil person.

Hva det ordet ikke dekker

Det er greit å være tydelig på hva begrepet betyr: en idiolekt hører til språket, ikke til fingrene. Den sier ingenting om geometrien til tommelen din.

Og likevel er det den andre halvdelen av arbeidet. Dette tastaturet husker dessuten det nøyaktige punktet der fingeren din lander på hver tast — som ikke er midten, og ikke er det samme som mitt.

To lag altså, som man ikke bør blande sammen: det du skriver, som hører til språket, og hvordan du taster det inn, som hører til bevegelsen. Appen arbeider med begge. Den later ikke som om de er det samme.

Hvordan en avgjørelse tas her

En design forsvares med tall, eller så forsvares den ikke. Tre vaner, og du kan etterprøve dem alle på dette nettstedet:

• Finne målingen før man bestemmer, ikke etterpå.
• Oppgi kilden, så du kan etterprøve det uten å måtte tro oss på vårt ord.
• Publisere det som motsier oss. Siden «Det vi har lest» tar opp et funn som taler mot dette tastaturet: autokorrektur hjelper faktisk skrivehastigheten. Det står der fordi det stemmer.

Og når et tall er et anslag og ikke en måling, merkes det som det: språkkartet sier rett ut at ingen, noe sted, måler hvilket språk verden skriver meldingene sine på.

Studiene vi har lest, med kildene sine →
Våre egne tall, med grensene sine →

Uten korpus — og det er et avkall

For å studere et språk samler man et korpus: store mengder ekte tekst, hentet fra ekte mennesker. Det er håndverkets råstoff, og en tastatur-app ville sittet perfekt til å bygge et.

Denne samler ingen. Ingenting av det du skriver forlater noen gang telefonen din: ikke et ord, ikke en setning, aldri. Det finnes ingen server, på utviklerens side, som teksten din kunne passere.

Det koster noe, og det skal sies: vi kommer aldri til å vite hvordan «folk» skriver i sin alminnelighet. Det tastaturet lærer, lærer det i telefonen din, for deg, og der blir det.

Selv den anonyme målingen som appen kan be deg godta — avslått som standard, og tilbakekallelig når du vil — bærer fjorten tellere og ingenting mer: ikke et ord, ikke en tast, ikke en skriverytme. Ingen kunne bygge en språkstudie av det. Vi først og fremst ikke.

Hva som faktisk forlater telefonen din, i detalj →